For meg har denne dagen balansert mellom å være ganske ok, til å være mildt sagt ræva... Ikke i måten dagen har vært på, men på måten følelsene mine har lekt i dag.
Vinteren fremkaller alltid en aldri så liten depresjon hos meg, spesielt de siste årene etter at venninna mi døde. Ho døde i april 2009 og etter dette har sorgen veltet over meg igjen og igjen hver vinter. Kanskje fordi jeg gruer meg til april kommer og dagen er der?
På bussen til og fra skolen har jeg som oftest musikk på ørene. Her er det mye rolig musikk, som da også gjerne er litt triste og følelsesladde. Den siste tida har jeg hørt en del på Matthew West og det er en sang av han som jeg synes er fin og beskriver sorgen min veldig "bra".
Selvfølgelig begynner sorgen, ikke forsvinne, men bli lettere å leve med. Til tider er alt like sterk i minne og alt er veldig vanskelig. Det kan noen ganger være som om det var i går ho forlot jorden. Og det hender jeg kan være skikkelig sint. Bare fordi ho dro fra meg uten å si farvel eller fortelle hvorfor... som oftest trøster jeg meg da med at hun har det bedre nå og at jeg gjorde mitt, var en god venn, for henne. Når jeg blir trist og tenker på henne prøver jeg å skru tankene mine over på våre gode minner sammen, selv om det ikke er så lett alltid.
Noen ganger ber jeg til Gud - både i sinne og sorg, helst en kombinasjon - om at han må ta vare på henne, gi familien ho sin mot og styrke, gjøre sorgen lettere å bære for dem. Jeg ber også for min egen del, fordi jeg vet at Gud hører det jeg har på hjertet. Han avbryter ikke og lytter virkelig til meg. Jeg ber om mot til å fortsette når det er som mørkest, om at han må skape ro i meg og gi meg lys på veien.
Jeg savner virkelig venninna mi. I år er dagen på en lørdag, samme lørdagen som jeg skal lede et ungdomsmøte i Domkirka. Akkurat nå gleder jeg meg, samtidig som jeg kjenner at det vil bli en vanskelig dag. En ting vet jeg i hvert fall: Jeg skal ikke skamme meg over at jeg har det bra, fordi jeg vet at ho er med meg og deler alle mine gode og vonde stunder...
De beste går først. Slik er det i dette tilfellet også, men nå er ho verdens vakreste engel. Og ikke minst så er ho min engel som våker over meg og passer på meg. Alt har en mening og jeg liker å tro at Gud tok henne fra meg for at ho kunne være min skytsengel. I sorgen gjelder det å prøver og gjøre de vonde tingene til noe bra - noe positivt.
Gud, hvor jeg savner henne! <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hei! Det er veldig hyggelig om dere legger igjen et lite spor etter dere. Da blir jeg kjempeglad.
Kommentarer som ikke er fullt så hyggelige vil bli slettet og ikke gitt mer oppmerksomhet. Jeg ønsker heller ikke at dere bruker kommentarfeltet til å reklamere for egen blogg(Disse vil også bli slettet)
Legg igjen en kommentar, og jeg kommer innom dere på besøk :-)