Sånn har jeg ikke alltid hatt det, for jeg ble mobbet for å være meg selv, så jeg måtte holde muren oppe hele tiden. Jeg slet veldig psykisk og var aldri god nok for de som hakket på meg. Årene på barneskolen (fram til 10.klasse) var ikke de beste årene i mitt liv. Hadde masse problemer med medelevene mine. På ungdomsskolen ble jeg ikke mobbet så mye for å være skoleflink, men fordi jeg ble ordentlig kristen. Da opplevde jeg noe av det verste jeg noensinne har vært utsatt for. Jeg ble trakassert for religionen min og fordi jeg var åpen om at jeg ønsket å bli prest. De risset det inn i pulten. Inn i meg.
Noen ganger var jeg faktisk god nok for de, men det var bare når de hadde behov for min hjelp. Og dessverre, fram til jeg forsto det, lurte de meg og jeg hjalp dem.
Deira ord brann i meg.
Eg følte meg som eit kveg.
I flokk,
men likevel heilt aleine.
Eg veit.
Eg var ikkje deira einaste offer.
Dei held stempelet i gløyra.
Bålet sine siste flammar,
dei slikkar oppover.
Dei brenn seg på fingrane.
Eg tykkjer ikkje synd på dei.
Det er deira eiga medisin.
All den smerta dei har gitt meg.
Den blir ikkje betre no,
når dei tek stempelet ut av gløyra.
Det glødar.
Oransje.
Eit dunkelt lys for smerte.
Déjà vu.
Dei er ikkje fyrst.
Det har vore nokre før dei.
Ein Nansen eller Amundsen.
Starten på mi historie si verste epoke.
Eg har blitt svimerka
og det meir enn ein gong før.
Dei set det på kroppen min.
Det gjer vondt.
So vondt at eg vil skrika,
men eg gjer det ikkje.
Berre eit forpint hulk.
Eit skodespel eller?
Eg er sterk,
men ikkje so sterk som du trur.
Eg veit.
Eg skal overvinne det,
ein dag.
Ein dag skal eg,
kanskje ikkje akseptere det,
men læra meg og leva med det.
Deise merka vil alltid vere der,
svidd inn i huda mi.
Tida legar alle sår seiar dei,
men det er ikkje muleg
når dei opnas opp igjen
på nytt og på nytt.
Om dei skulle legas vil arra alltid vere der.
Eit vitne om ei vond tid.
Eg er blitt eit levande lerret.
For mobbinga si malarar.
Men ikkje noko kunstverk,
berre mange lag med dyster raudmaling.
No sparkas eg vidare.
Neste mann!
Ferdig,
berre ei ku som mjølkast
når det passar dei.
Mjølkeku,
men også berre eit kveg.
Men etter konfirmanttida fikk jeg plutselig mye mer selvtillit, jeg fant rett og slett meg selv. Jeg fikk mer ansvar og de voksne ga meg mer tillit. Jeg ble enda mer aktiv på ungdomsklubben og jobbet meg etterhvert opp til å bli ungdomsleder. Dette trives jeg med og det gir meg glede i hverdagen at jeg kan være med å oppmuntre andre ungdom til å velge Gud og Jesus! Jeg har også funnet mitt kall: Jeg VIL bli prest!
Tusen takk til alle de som har støttet meg opp gjennom årene, hjulpet meg, lyttet til meg når jeg har hatt behov for det, latt meg blomstre og gitt meg ansvar. I dag synes jeg bare synd på de som rakket ned på meg og ødela meg - for de har ikke lykkes likevel.
Jeg er et menneske med et svakt hjerte for andre mennesker og skulle gjerne gjort alt for å hjelpe alle, men det har jeg dessverre ikke kapasitet til... Jeg trives med meg selv, og det jeg har mulighet til å gjøre, for det er mer enn jeg noen gang kunne drømt om for noen år siden... Jeg er forelsket i livet - Livet er bra!
Vi prekast! - Karen
Eg følte meg som eit kveg.
I flokk,
men likevel heilt aleine.
Eg veit.
Eg var ikkje deira einaste offer.
Dei held stempelet i gløyra.
Bålet sine siste flammar,
dei slikkar oppover.
Dei brenn seg på fingrane.
Eg tykkjer ikkje synd på dei.
Det er deira eiga medisin.
All den smerta dei har gitt meg.
Den blir ikkje betre no,
når dei tek stempelet ut av gløyra.
Det glødar.
Oransje.
Eit dunkelt lys for smerte.
Déjà vu.
Dei er ikkje fyrst.
Det har vore nokre før dei.
Ein Nansen eller Amundsen.
Starten på mi historie si verste epoke.
Eg har blitt svimerka
og det meir enn ein gong før.
Dei set det på kroppen min.
Det gjer vondt.
So vondt at eg vil skrika,
men eg gjer det ikkje.
Berre eit forpint hulk.
Eit skodespel eller?
Eg er sterk,
men ikkje so sterk som du trur.
Eg veit.
Eg skal overvinne det,
ein dag.
Ein dag skal eg,
kanskje ikkje akseptere det,
men læra meg og leva med det.
Deise merka vil alltid vere der,
svidd inn i huda mi.
Tida legar alle sår seiar dei,
men det er ikkje muleg
når dei opnas opp igjen
på nytt og på nytt.
Om dei skulle legas vil arra alltid vere der.
Eit vitne om ei vond tid.
Eg er blitt eit levande lerret.
For mobbinga si malarar.
Men ikkje noko kunstverk,
berre mange lag med dyster raudmaling.
No sparkas eg vidare.
Neste mann!
Ferdig,
berre ei ku som mjølkast
når det passar dei.
Mjølkeku,
men også berre eit kveg.
Men etter konfirmanttida fikk jeg plutselig mye mer selvtillit, jeg fant rett og slett meg selv. Jeg fikk mer ansvar og de voksne ga meg mer tillit. Jeg ble enda mer aktiv på ungdomsklubben og jobbet meg etterhvert opp til å bli ungdomsleder. Dette trives jeg med og det gir meg glede i hverdagen at jeg kan være med å oppmuntre andre ungdom til å velge Gud og Jesus! Jeg har også funnet mitt kall: Jeg VIL bli prest!
Tusen takk til alle de som har støttet meg opp gjennom årene, hjulpet meg, lyttet til meg når jeg har hatt behov for det, latt meg blomstre og gitt meg ansvar. I dag synes jeg bare synd på de som rakket ned på meg og ødela meg - for de har ikke lykkes likevel.
Jeg er et menneske med et svakt hjerte for andre mennesker og skulle gjerne gjort alt for å hjelpe alle, men det har jeg dessverre ikke kapasitet til... Jeg trives med meg selv, og det jeg har mulighet til å gjøre, for det er mer enn jeg noen gang kunne drømt om for noen år siden... Jeg er forelsket i livet - Livet er bra!
Vi prekast! - Karen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hei! Det er veldig hyggelig om dere legger igjen et lite spor etter dere. Da blir jeg kjempeglad.
Kommentarer som ikke er fullt så hyggelige vil bli slettet og ikke gitt mer oppmerksomhet. Jeg ønsker heller ikke at dere bruker kommentarfeltet til å reklamere for egen blogg(Disse vil også bli slettet)
Legg igjen en kommentar, og jeg kommer innom dere på besøk :-)