Dere må jo snart begynne å tro at jeg har et tilnærma perfekt liv, siden jeg gjør masse gøye ting og er opptatt hele tiden. Men livet er langt fra perfekt, og jeg lever bare livet etter de muligheten som jeg får.
Jeg har opplevd masse som har formet meg til den jeg er. Både gode og vonde ting. I stad leste jeg et blogginnlegg om å være trist og at det er tabu. Det synes jeg rett og slett er helt forferdelig. Vi skal kunne ha lov til å være lei og trist oss noen ganger, eller så stopper kroppen opp rett og slett. Jeg snakker litt av erfaring her.
I går kveld var vi på X-Large på Flekkerøya og der var temaet "Berg-Og-Dal-Bane". Tre mennesker fortalte hvert sitt vitnesbyrd om hvordan deres liv var gått opp og ned. Derfor tenkte jeg nå å skrive litt om mitt liv som også har gått opp og ned.
De siste 2-3 årene har livet begynt, sakte, men sikkert å gå oppover igjen etter mange å ganske på bunnen. Når jeg gikk på mellomtrinnet(5.-7.klasse) var den perioden mobbingen var spesielt ille. Jeg ble mobbet fordi jeg interesserte mg for skolen og ville gjøre det bra. Dette resulterte i at alle i klassen min vendte ryggen til meg, til og med mi ega søster.
Disse tre årene var rene helvetet for min del, men i 7.klasse klarte jeg å ta mot til meg og spørre om hjelp på egenhånd. Lærerne burde sett det for lenge siden, for de mobbet meg jo i skoletimene, ikke bare i friminuttene. Men jeg måtte gå til sosiallærer selv og spørre om hjelp. Ved hjelp av sosiallæreren, som var helt fantastisk, men pensjonerte seg kort tid etter, fikk vi på en måte litt mer orden på livet mitt og tatt hånd om mobbingen. Jeg var nedbrutt og likte ikke klassen min, siden hele klassen hadde mobbet meg.
Når jeg begynte i 8.klasse fortsatte vi på samme skole, i samme klasse hele gjengen. Mobbingen var blitt noe bedre, men den var der fortsatt. I 6. eller 7.klasse begynte jeg på Maxi, en klubb i kirka. I 8. var jeg for stor til å være medlem og ble leder istedenfor. Jeg begynte så på Mega og ble ordentlig kristen. Det snudde virkelig livet mitt rundt og jeg fikk et bedre liv. Jeg bestemte meg også for at når jeg blir "stor" skal jeg bli prest. Bruke min tro i et yrke hvor jeg kan gi folk den hjelpa jeg ikke fikk. Når dette ble kjent på skolen, ble jeg mobbet for dette. Det var ikke like ille som årene før, men det var ille dette også. I 10.klasse tok det seg virkelig igjen. Det ble så ille at de skrev "priesthead" på pulten min og en dag hadde de risset inn "PRIEST" i svære bokstaver på pulten. Og under et naturfagsforsøk havnet jeg på gruppe med de verste mobberne og jeg brøt fullstendig sammen...
I 8.klasse tok ei av mine gode venninner selvmord og alt brast egentlig sammen. I ettertid har jeg hatt mye problemer med dette.
Men når jeg ble konfirmant følte jeg meg vel. Jeg mente noe med konfirmasjonsundervisninga og konfirmasjonen og tok det på alvor. Jeg fikk lov til å leke liturg, altså prest når konfirmantene hadde sin egen gudstjeneste. Så kom presten på skolen og skremte livet av meg ved å rope etter meg i kantina. Jeg skulle lese i kirka. Når vi noe senere dro på konfirmanttur snakket jeg med presten om savnet etter venninna mi. Når vi var ferdige sa han til meg at han hadde da altså skjønt at jeg burde bli prest etter gudstjenesten og tekstlesinga. Jeg spurte om han ikke hadde hørt ryktene, men det hadde han altså ikke. Det er visst ikke alt som ungdomsarbeideren sladrer til presten om. Men jeg fikk en helt ny tro på meg selv og masser av selvtillit etterhvert. Året etter ble jeg hentet inn som liturg igjen.
I 10.klasse hadde vi arbeidsuke. Jeg jobbet i menigheten, for å få erfaring med mitt mulige fremtidige yrke. Blant annet fikk jeg holde et vitnesbyrd over mine vanskeligheter. Alle var helt stille, noen grått - de hadde på en måte fått en helt ny respekt for meg. Det var så godt å få sagt det. I ettertid fikk jeg skryt av ungdomsarbeideren for et rått vitnesbyrd. Jeg hadde vært tøff. Etter arbeidsuka ble jeg fast tekstleser i kirka 2-3 ganger i halvåret. Jeg ble også etterhvert anbefalt til Menighetsbladet og er nå med i redaksjonen der.
Jeg har to personer, nei, tre som jeg må takke spesielt. Det er presten, ungdomsarbeideren og ei som var assistent i klassen min. Ho assistenten hjalp meg gjennom skoledagen og vi hadde mange samtaler sammen. Jeg hulket og gråt, men ho lyttet. Når jeg var konfirmant kom jeg i ordentlig kontakt med presten. Med det første var jeg egentlig bare stille og gråt, men han var der. Det betydde mye. Etterhvert ble det samtaler, ikke mange, men noen. Når det var to år siden venninna mi brått forsvant fra dette livet var han med meg på grava. Han trøstet meg, sto stille ved siden av meg og omfavnet meg med sin trygge favn. Han er tilgjengelig for meg når det skulle være om jeg måtte trenge en prat. Han forstår meg og støtter opp om min lyst til å bli prest. Han viser at han er stolt av meg. Og ungdomsarbeideren, han har også vært en viktig person i mitt liv, spesielt som ungdom. Om han ikke har visst om mine problemer, så har han i hvert fall sett meg for den personen jeg er og gitt meg utfordringer i forhold til å utvikle meg og troa mi. I dag er jeg nok den fremste ungdomslederen i menigheten og stiller likt med de voksne. (De andre som er over 18 er under meg faktisk.) Disse tre har vært uvurderlige mennesker i de siste årene. Takk for hjelpen skal de ha. De er store deler av grunnene til at livet mitt er på vei oppover igjen. Det er fremdeles ikke på topp, men jeg liker livet mitt nå.
I høst begynte jeg på videregående og alt ble mye bedre. Slippe unna de fra den gamle klassen og starte på nytt. Jeg har fram til nå møtt lite ondsinnet erting. Jeg er blitt møtt med respekt og åpenhet, selv om de i klassen er svært ureligiøse av seg. Det har vært et fantastisk skoleår fram til nå. Jeg trives kjempegodt i klassen, bare synd at noen skal på IB til høsten og noen til utlandet.
Jeg har det egentlig fantastisk nå. Jeg får være meg selv fullt og helt! Tusen takk for alt dere som er i min omgangskrets. Vil ikke nevne navn, for de vet alle hvem de er. Tusen takk, alle sammen for at dere uansett positiv eller negativ holdning til meg, former meg til den jeg er!
Laaaaaaaaaaangt innlegg! Fortsatt god helg folkens!
- Karen
